Historie

Hunden ble brukt som gjeterhund på Shetlandsøyene. Der var vintrene kalde og lange. Dyr som vokser opp og formerer seg under slike forhold blir hardføre og småvokste. (I tillegg til Shetland Sheepdog også Shetlandsponnien) De måtte også ha en pels som beskyttet mot vær og vind. Som vi kjenner fra vår rasebeskrivelse: Dekkhårene skal være lange, strie og rette. Underullen skal være myk, kort og tett. (Nødvendig for å holde seg varm og tørr) Hunden ble kalt "Shetlands- collie " og"Toonie-dog" etter Toons som er små uinngjerede gårder eller åkerlappene som hundene måtte holde beitedyrene borte fra for den omkringbeitende buskap. Den ble også kalt "Peerie" eller "Eventyrhunden" fordi den hadde et eventyrlig appell.

Noen mener at Sheltien kan være litt bråkete. På grunn av lite mat til sauene ble de og hundene flyttet til andre øyer. Hundene måtte da ikke innta seg med fremmede og passe på sauene. Rasen var derfor reservert og vaktsom (bjeffet). Sheltien måtte også ha stor hastighet, kjappe vendinger og hoppe høyt fordi sauene var raske og ikke stoppet for hindringer tre- fire ganger sin egen høyde.

Flere hunder besøkte Shetlandsøyene. (som tilhørte Norge fra 1000- 1468) Tanken har streifet at Shetland Sheepdog kom til Shetlandsøyene med vikingene i år 700- 800. Det er sterke bevis for at Yakki- blod er innblandet i rasen som kom med hvalfangerene fra Gønland og inn til havnene på Shetland (høyde: 35,5 cm Farge: svart/hvit eller black/tan) Mesteparten av de tidligere Shetland Sheepdog var svart/hvit og black/tan av farge.

Må fortelle litt om Chestnut Lassie (bilde over). Chestnut Rainbow, som selv var uregistrert, var sønn av to registrerte Shetland Sheepdog, Irvine Ronnie og Chestnut Lassie. På papiret var han resultatet av en bror-søster parring mellom to Islandske Sheltier, og den var tipp- tipp- tipp- tipp- tipp barnebarn av Lerwick Jarl (bildet nedenfor). Han var paret på en uregistrert tispe, Chestnut Sweet Lady, som var full - søster av Rainbow's tispe, Chestnut Lassie. Faktisk ser det ut til at Chestnut Sweet Lady var en tricolor Collie tispe, som hørte til på Mountshannon Collies.

Og så går vi videre der vi var. Andre spisshunder og grønlandshunder kan også ha vært innblandet og en black and tan king charles spaniel skal ha kommet i land fra en besøkende yacht og satte sitt preg på rasen. Enkelte tror også at pomeranian og papillon er mulige innblandinger. På slutten av 18.århundretallet ble de små Toons slått sammen til større gårder. Den lokale sauerasen ble krysset med andre raser og ble dermed større.

1915 var det ei svart og hvit tispe, Frea, (eid av Mrs. Hubbard) fikk Challange Certificate (CC) i Birmingham. Det ble kun gitt ut et slikt sertifikat og dette kvalifiserte automatisk til Best i rasen (BIR) Hun var etter hanhunden Lerwick Jarl, sannsynligvis den første registrerte hanhund av betydning. (se bilde over) (eid av Mr. Loggie) Mr. Loggie var en av grunnleggerne av den opprinnelige raseklubben. Han, ikke uten bebreidelser fra andre oppdrettere, krysset inn en collie i et forsøk på å forbedre typen. Dette var et modig skritt i en langtidsrettet avlspolitikk. Dette var det flere oppdrettere som gjorde det samme senere.

Egen klubb og felles rasebeskrivelse

Men den lille, lokale gjeterhunden ble fremdeles tatt vare. På begynnelsen av 1900-tallet fikk rasen en ny utfordring. Se små søte gjeterhundene ble nå en etterspurt handelsvare. Etterspørselen etter små, lodne valper ble så stor at hvilken som helst liten hund ble brukt for å produsere små, fluffy, sheltielignende valper. Rasens tilhengere forstod at noe måtte gjøres og i 1908 ble den første raseklubben dannet og en standard ble skrevet ned. Rasen ble delt i to etter høyde, de som var 25,5 - 30,5 cm og de som var 30,5 - 38cm.
Etter noen turbulente år ble rasen anerkjent av den engelske kennelklubben i 1914. Høyden skulle nå være ca 30,5 cm men på grunn av den brokete historien var hundene svært uens når det gjaldt størrelse, hoder og ører. Hodetypen splittet oppdretterne, enkelte krysset inn collie for å få frem det lange colliehodet, mens andre hadde den gamle typen fra Shetland som sitt ideal. Først i 1927 ble man enig i hvordan sheltiens hode skulle se ut.
Innkrysningen med collie førte til at hundene hadde blitt større og fra å ha en idealhøyde på 30,5 cm fikk rasen ny standard så sent som i 1965 som er lik den vi har i dag.

Rasen i Norge

Det fantes sheltier i Norge etter andre verdenskrig, men først på midten av 50-tallet fikk rasen sin første champion. Så sent som i 1964 ble Norsk Shetland Sheepdog Klubb stiftet og rasen får stadig større popularitet. I Norge registreres det nå 4-500 sheltier årlig, i rasens hjemland ligger det årlige registreringstallet på rundt 3000 mens det blir registrert over 30 000 sheltier årlig i USA. Rasen er blant de 20 mest populære hunderasene i Norge, men har et ganske stabilt og jevnt registreringstall.